14. februar, Valentinsdagen, fikk Salman Rushdie en telefon fra en BBC-journalist som sa at han var blitt «dømt til døden» av Ayatolla Khomeini. Det var første gang han hørte ordet fatwa. Og forbrytelsen? Han hadde skrevet en roman som het "Sataniske vers", som ble beskyldt for å være «mot islam, Profeten og al-Qur'an».

Slik begynner historien om hvordan en forfatter ble tvunget til å gå i dekning, flytte fra hus til hus, alltid sammen med væpnet politi som skulle beskytte ham. Han ble bedt om å velge et alias som politiet kunne kalle ham. Han tenkte på forfattere han var glad i og kombinasjoner av navnene deres. Så slo det ham: Conrad og Tsjekhov - Joseph Anton.
Hvordan kan en forfatter og hans familie leve med drapstrusler i over ni år? Hvordan kan han fortsette å skrive? Hvordan går kjærligheten over styr, og hvordan oppstår nye forelskelser? Hvordan former fortvilelsen hans tanker og handlinger, hvordan og hvorfor snubler han, hvordan lærer han å slå tilbake?
I sine oppsiktsvekkende memoarer forteller Rushdie denne historien for første gang - om et av de helt avgjørende slag i vår tid, for ytringsfriheten. Han snakker om de iblant barske, iblant komiske realitetene forbundet med å leve sammen med væpnede politifolk, og om de nære båndene som oppsto med dem som skulle beskytte ham; om kampen for støtte og forståelse fra regjeringer, etterretningssjefer, forleggere, journalister og andre forfattere - og hvordan han gjenvant friheten. Det er en bok med en høyst usedvanlig åpenhjertighet og ærlighet, medrivende, provoserende, gripende, og av aller største viktighet. For det som skjedde med Salman Rushdie var første akt i et drama som fremdeles utspiller seg et eller annet sted i verden hver eneste dag.