Sune har sine faste ruter. Han bryter seg inn i hytter, fyrer opp i ovnen, spiser av provianten, drikker opp brennevinet, leser de bøkene som interesserer ham (han er kresen!) og sover godt i sengene. Hva Sune ikke vet om hyttefolks vaner, er ikke verd å vite. Han kjenner alle «lure» gjemmesteder for nøkler. Ved å betrakte en hytte fra utsiden, kan han med stor treffsikkerhet gjette seg til hva han vil finne inne i den. Sune legger vekt på å ikke ødelegge. Han kan godt finne på å hugge ved eller male hytta for eieren.

Sune har meldt seg ut. Han klarer ikke et gjennomsnitts-liv med jobb og faste forpliktelser. Han er menneskesky, men han er ikke helt alene. Ambjørnsen beskriver et parallellsamfunn av mennesker som har gått i skjul for storsamfunnet. De bor på øde steder. Noen er vandrere slik som Sune. De har et nettverk hvor de hjelper hverandre og utveksler tjenester. Hvem er disse menneskene? Er det de «hvite niggerne» som har blitt godt voksne?

En dag får Sune en gåtefull medvandrer, en kvinne! Hun er dukker opp fra det store intet og er umulig å bli kvitt. Etter hennes ankomst tar historien en dramatisk og overraskende vending.

At Ambjørnsen beskriver outsidere er ingen overraskelse. Derimot var hans evne til å beskrive naturen ukjent for meg.  Han skriver slik at jeg kjenner luktene, hører lydene og kjenner vinden. Jeg har en opplevelse av å ha vært på langtur i villmarken og det uten å bli svett og få gnagsår!