Vi er i industribyen Piombino i Toscana, hvor arbeidsledigheten er stor. De som fortsatt har jobb, arbeider på stålverket, som forlengs har hatt sine glansdager. De fleste kvinnene er hjemmeværende. I de nedslitte blokkene lang via Stalingrado, vokser bestevenninnen Francesca og Anna opp, blant dop, alkohol og kriminalitet.  Som alle som vokser opp der, har de en drøm. De skal ikke bli som sine foreldre, de skal bort – de skal bli noe!
Avallone beskriver miljøet og menneskene med stor realisme og intensitet. Hun skildrer de utfordringer italienske ungdom har når det gjelder framtidsutsikter, eller kanskje like gjerne, mangelen på framtidsutsikter.
Måten hun beskriver overgangen fra barn til voksen, er brutal. Vi møter sårbare mennesker med et hardt ytre. At forfatteren har valgt å ta perspektivene fra flere av karakterene, gir oss lesere en ekstra dimensjon av disse sammensatte menneskene. Språket er lett, men samtidig så rikt at man nesten kan føle sommerheten, luftfuktighetene og de sterke luktene av sjø, tang og svette.
Dette er så lang unna «Det gode liv i Toscana» som mulig!