Sven Kærup Bjørneboe skriver lærd om de store spørsmål helt befridd for akademisk sjargong, og han er en forfatter som besitter både vidd og visdom.

I "Epilog fra taket" tar Sven Kærup Bjørneboe opp sentrale eksistensspørsmål: det ondes problem og ulike former for livspessimisme og svartsyn.
«Fra Andrzei Waidas film Korczak har noen ord brent seg inn i mitt minne. Til advarsel. Korczak var lege for de foreldreløse barna i Warszawa-ghettoen og vitne til redselsscener, men som han sa: "Jeg skal ikke dvele ved dette. Folk som gjerne beskriver andres lidelse, de stjeler den. Det er som om lidelsen ikke er stor nok for dem." Korczak ble tilbudt fripass til Sveits. Han avslo. Han fulgte frivillig med barna til Treblinka.»
Men "Epilog fra taket" er ingen debattbok, heller ingen samling mer eller mindre filosofiske essays. Boken er konkret i innhold, fragmentarisk, full av sidesprang, til tider prosalyrisk i billedbruken. Og - et dystert tema til tross - med en god porsjon burlesk humor.
Forfatteren er selv til stede i teksten. Vi får vite hvor han befinner seg og hvordan boken blir til, vi får høre om folk han møter og samtaler med. Slik blir "Epilog fra taket" - om vi skal tro ham - også en epilog til hele hans forfatterskap, en biografisk-eksistensiell rapport fra øya der han bor, Skåtøy.