Novellesamlingen Eksil og kongerike ble det siste skjønnlitterære verket som utkom mens Camus ennå levde. Samlingen ble påbegynt i 1952 og utgitt i 1957, samme år som han fikk Nobelprisen i litteratur. På mesterlig vis, innenfor dagliglivets realistiske rammer, klarer Camus å stille spørsmålstegn ved menneskets opplevelse av identitet og tilhørighet. Gjennom bevisst bruk av allegoriske og symbolske virkemidler, beskrives jakten på et meningsfullt liv, alt mens en underliggende følese av å være i eksil preger hovedpersonene.