Fortellingen tar til i 1874 og strekker seg fram mot århundrets slutt. Det var i disse årene emigrasjonen til USA var størst. Vi møter småbrukeren Knut Hansen Nesje på hans bygslede jordlapp i utkanten av Molde. Nesje er forfatterens oldefar. Han er en ærlig kar som arbeider hardt for familien og en bedre framtid for seg og sine. Han får den tøffe skjebnen at alle hans sønner forsvinner ut av livet hans på den ene eller andre måten.

Boka har et stort persongalleri, de fleste slektninger av forfatteren. I slekta til hans oldemor, Serianne, er det mange sterke og særpregede mennesker. Gjennom deres liv og levnet blir vi kjent med samfunnsforhold, natur og arbeidsliv både på Nord-Vestlandet og på prærien i USA. 

Skildringen av nybyggerlivet i Midtvesten er et høydepunkt i boka. Hvilke utfordringer innvandrerne møtte! Forfatteren forteller ikke bare om slitet og vanskelighetene, men også om gledene, felleskapet og alt de fikk til. Hoem har gjort en imponerende research!

Det er ikke første gangen Edvard Hoem behandler sin egen familie litterært.  I «Heimlandet barndom» (1985) beskriver han sin egen oppvekst på gården Hoem i nærheten av Molde. I «Mors og fars historie» (2005) forteller han historien om sine foreldre og deres ungdomstid.  I begge disse romanene kommer man som leser tett inn på personene. Det er sterke, autentiske historier som berører iallfall denne leser sterkt.

I «Slåttekar i himmelen» har forfatteren større avstand til sine personer.  De blir ikke levende for meg. Jeg hadde allikevel stort utbytte av å lese boka.  Den er velskrevet og som tidsbilde er den svært interessant.