Han har forlatt henne og barna alene hjemme for å reise på villmarkstur igjennom Canada og Alaska for å realisere seg selv. Da han dro var det uten å oppgi noen returdato, og uten å si hvordan familien skulle klare seg uten hans lønn. Drømmen er å fiske laks i blikkstille vann og gå på jakt med fotoapparatet i vill og vakker natur. Han skal tjene penger til familien ved å selge bildene når han kommer hjem.

Men ukene går og familien hører ikke noe fra ham annet enn et postkort. Til slutt føler Sigrid et ansvar for å holde motet oppe hos barna, så hun sitter om kveldene og lager brev med mannens historier fra villmarken. Samtidig sliter hun med å få endene til å møtes. Hun har ingen utdannelse, og livnærer så vidt familien ved å selge Tupperware.  Hun drømmer om noe større, om å bryte ut av trange kjønnsroller og leve av å skrive.

I enkelte kapitler hører vi også Erlings beretning, et ganske så famlende forsøk på å leve opp til idealet om en villmarkens helt.



Med stor kraft beskriver Line Baugstø Sigrids voksende desperasjon. Boken er et godt skrevet portrett av et bristende forhold og en nær, men likevel fjern tidsepoke. I klart og konsist språk skriver hun om det å være i fritt fall og om ikke å ha mer enn 18 kroner igjen å leve for. Og så blir spørsmålet; hvem er den virkelige helten her?