Klingsor er født i Västerbotten. Han ser det som sin plikt å formidle kunstens innerste vesen til befolkningen. Han lærer seg å male ved å følge et korrespondansekurs. Når han går på malerskole i Stockholm tror de andre at han er vaktmester, mens han selv oppfatter seg som skolens lysende begavelse. Hele livet maler han det samme. Han blir verken bedre eller dårligere som kunstner. I egne øyne er han Sveriges største kunstner i sin tid, - noe han er ganske alene om å synes. Ingen andre vet hvem han er. Etter noen år i Stockholm, Paris og Malmö, kommer han tilbake til barndommens traker som en kunstner av format. Mener han selv. Han har kun én utstilling i hele sitt liv – i det saneringsklare skolebygget på hjemstedet.

«Samtidig var dette hans storhet, ved aldri å svike seg selv forble han middelmådig og grandios, hvor dypt man enn borer i den svenske kunsthistorien, finner man alltid Klingsor nede på de største dypene.»

Nok en gang skriver Lindgren om menneskelig dårskap og om alle som skriver ukritiske biografier.

Det er en fryd å lese boka, og jeg skulle ønske at den ikke tok slutt.