Noen har mødre som tidvis kan oppleves som en prøvelse. Hovedpersonen i Stine Pilgaards bok er en ung jente som er forlatt av sin kjæreste. Hun tar inn hos sin far og hans nye kone. Far gir henne omsorg og forståelse i hennes grenseløse kjærlighetssorg. Moren kan nærmest karakteriseres som en orkan som kommer inn fra sidelinjen. Der er det ingen medlidenhet å spore – opp å stå, se framover, gå videre! Legen lytter, men kan selvfølgelig intet gjøre. Venninnen gjør som gode venninner alltid gjør – lytter og bidrar med «gode» råd. Hovedpersonens indre dialoger med seg selv, havhesten, er godt poetisk håndverk og vakre setninger.  Denne boken er tidvis hylende morsom, velskrevet og den bare må leses. I alle fall av alle som har sans for at en stor dose humor og galskap kan hjelpe i en ellers svart situasjon.