Petrowskaja skriver om sine nære forfedre, og som russiske jøder, er dette vond og interessant lesing. Hennes prosjekt er å gi stemmer til dem som ikke lenger er; for hva gjør vi når alle tidsvitner fra grusomhetene under 2 verdenskrig er borte? 

Dette er en annerledes og spennende stemme. Setningene er noen ganger lange, med innskutte bisetninger, som ofte er fulle av assosiative avsporinger – bærer nesten litt preg av «stream of conciousness» - men uten at det blir tungt – bare uendelig vakkert og veldig gripende.

Forfatteren reiser gjennom Europa, og følger sporene etter sine forfedre. Og vi blir med til noen av de viktigste stedene i forrige århundrets historie.

Vi er i Warszawa, hvor bestemor Rosa ble født i 1905. Rosa som i mellomkrigstiden ble rektor for døvstumskolen i Kiev. Våren 1942, etter å ha flyktet fra Kiev, som tyskerne inntok året før, er hun bestyrer for 200 halvt utsultede barnehjemsbarn evakuert fra Leningrad.

Rosas far, Ozjel, må forlate Warszawa etter anklager om spionasje til fordel for Østerrike i 1915. De reiser til Kiev, hvor en ny skole for døvstumme etableres. Slektningene som ble igjen i Warszawa, finner forfatteren på dødslistene etter 2 verdenskrig, men i disse listene finner hun også spor av slektninger som overlevde og som fortsatt lever.

Vi er i Moskva, hvor forfatterens grandonkel i 1932 skyter en tysk ambassaderåd. En grandonkel det ikke snakkes om – det kunne være livsfarlig bare å minnes ham. Det eneste faren vil si om sin onkel er «han var vår Van der Lubbe». Hun nøster opp i rettsaken og vi får et gripende bilde av en enkel mann som trekkes inn i en aksjon han kanskje ikke har forutsetning for å forstå noe om.

Vi er også i Wien, Odessa, Lodz, Sibir, Kiev og Mauthausen.

Boken er helt i grenseland mellom selvbiografi / historie og skjønnlitteratur. Personene i boka er reelle, innimellom er det bilder av de omtalte personene, det som skjedde med dem er grusomt sant. Samtidig er dette en fortelling om hvordan en relativt ung kvinne beveger seg inn i en mental reise for å søke å forstå – søke å bli kjent med – søke å finne navn så menneskene ikke blir glemt, som for eksempel oldemoren, som kanskje het Esther.