Sara Schwardt var 12 år gammel da hun sendte det første brevet til Astrid Lindgren, sitt forfatteridol. I brevet, som har en frisk og freidig form, klager hun over at hun ikke fikk rollen som Pippi da bøkene ble filmatisert. Hun synes også at filmene ble dårlige. Lindgren svarer henne, litt krast. Sara skriver et nytt brev, mer ydmykt denne gangen, og brevvekslingen som skulle komme til å strekke seg over 30 år, er i gang.

Innholdet i brevene er personlig. Sara er ensom, usikker og opprørsk. Hun forteller åpent om sorger og gleder, om skulking fra skolen, røyking og alkoholmisbruk. Lindgren ser hennes sårbarhet og svarer med klokhet og varme, kaller henne Sara, mi Sara og Godjenta mi. Hun gir henne nærmest moderlige råd og støtter henne ved å fremheve Saras sterke sider. Man kan bare ane hvor mye dette har betydd i Saras liv. Forfatteren har også sine bekymringer som hun deler med Sara, hun skriver på «Brødrene Løvehjerte» mens broren er hjertesyk.

Sara Schwardt og Astrid Lindgren møtte aldri hverandre, men holdt kontakten fram til Lindgrens død i 2002.

I det siste brevet til Astrid Lindgren skriver Sara, som da er 53: "På den siste siden i "Pippi i sydhavet ser Tommy og Annika inn på Pippi der hun sitter alene om kvelden foran sitt tente lys. "… jeg er det barnet som fikk komme inn en stund og sitte hos deg foran det tente lyset. Det hender jeg setter meg der fremdeles».

Alle barn burde ha en Astrid Lindgren som brevvenn; en nydelig bok, som jeg anbefaler!