Det er mange måter å lese Olav Duun på: Han er både actionforfatter, tradi­­sjonsformidler og en skarpsindig iakttaker av dypene i menneske­sinnet. Blant hans viktigste tema er kunsten, døden og kjærligheten. Disse sluttet han aldri å nærme seg med undring, blikk for det motsetningsfulle og brodd mot alt som smaker av autoritetstro. Kvaliteten i tekstene – humoren, djervskapen, stilsikkerheten og sannhetsviljen er gjennomgående uansett hvor­­dan man tar fatt på hans forfatterskap.

Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter kommer inn på alle Duuns mest kjente verk, som i tillegg til seksbindsromanen Juvikfolke (1918–23) er Medmenneske (1929) og Menneske og maktene (1938). Den vier like­vel størst plass til mindre kjente sider ved forfatterskapet. Den er drevet av en dyp kjærlighet til både Duun og annen litteratur, og skrevet for å opprioritere litteraturens måte å bety på; dens innsikter som ikke lar seg uttrykke i noe annet språk. Her blir vi kjent med den egenrådige Sigyn i Nøkksjølia (1910) og Sigyn (1913), den undergangsdømte Petra i Harald (1915), stribukken Frigg i Det gode samvite (1916), fanatikeren Martin Brudalen i På Lyngsøya (1917), den lidenskapelige Gudrun i Gud smiler (1935) og ikke minst kunstneren, melankolikeren og elskeren Ola Håberg, en av de mest fascinerende skikkelsene i norsk litteratur. Boken er en innføring i Duuns forfatterskap, en nyskapende nærlesing av sentrale tema i det, og den bringer biografisk stoff som aldri tidligere har vært offentliggjort.