Regn i november handler om en kvinne i begynnelsen av 30-årene, jeg personen i romanen; vi får aldri vite navnet hennes. 

Vi blir gradvis kjent med henne gjennom kommentarene til folkene rundt henne, og skjønner at hun er en sårbar og spesiell kvinne med mange gode egenskaper.  Men, hun er også litt av en personlighet, mannen hun har vært gift med de siste årene, gir henne til slutt opp – og det er ikke fordi han ikke elsker henne. Selv om han skal ha barn med en annen kvinne, og har flyttet inn sammen med henne, klarer han ikke å gi slipp på sin ekskone, hverken seksuelt eller følelsesmessig. Hun er rett og slett en utfordring å leve sammen med  - hun er ikke helt til å stole på.  Ikke vil hun ha barn heller, av en grunn som jeg aldri fikk helt tak på.  Det er mye undertekst her, mye blir overlatt til leseren å finne ut av eller undre seg over. Vi får glimt fra en litt spesiell barndom i kursiv, det kan hende hun ble utsatt for omsorgssvikt da hun var liten.

 Hun jobber som oversetter, og korrekturleser, hun behersker 10 språk utenom islandsk.  Hun er svært opptatt av språk, men har også en annen lidenskap, nemlig matlaging.  De siste tretti sidene i boka inneholder oppskrifter på alle matrettene som blir nevnt i teksten.

Hun har også en eksentrisk bestevenninne, som forfatteren har valgt å gi sitt eget fornavn; Audur.  Hun er gravid med tvillinger, og har en sønn på fire år fra før.  Pappaene til disse barna er ikke med i bildet, noe som historisk sett har vært ganske vanlig på Island.  Audur blir lagt inn med svangerskapsforgiftning, og hovedpersonen i boka må ta ansvaret for sønnen, Tumi.  Tumi er døv og svært svaksynt, han er også svært liten av vekst.  Tumi og hovedpersonen får etter hvert et spesielt forhold, og de legger ut på en reise sammen som også kan beskrives som uvanlig, i hvert fall for norske lesere.

Jeg anbefaler både denne og den forrige, Stiklingen, på det varmeste, og håper virkelig at vi får flere bøker på norsk fra denne islandske forfatteren.