I 2084 befinner vi oss i en dyster fremtid. Etter Det store slaget, finnes nå bare én verden, Abistan, et enormt landområde som styres med jernhånd av et religiøst brorskap. Landet er oppkalt etter profeten Abi, guden Yölahs utsending på jorden. I denne verden er all kritisk tenkning forbudt, folk lever i soner som de sjelden eller aldri forlater og angiveri florerer. Kontrollen er så total at til og med språket er endret. Det består hovedsakelig av korte lyder som gjør det umulig å utvikle komplekse tanker. Det foregår en konstant krigføring mot «den absolutte fiende», som ingen egentlig vet hvem er, siden Abistan er det eneste som finnes.

Vi følger Ati, en mann som etter et opphold på et tuberkulosesanatorium i fjellene, begynner å stille spørsmål ved den virkeligheten han lever i. I Abistan finnes det ingen historie – alt som har vært, er fjernet,  både fra hukommelsen og i eksistens – ingen spor fra fortiden eksisterer. Tiden startet med opprettelsen av Abistan. Da Ati får høre om en arkeologisk utgraving av en bosetting, øker dette nysgjerrigheten hans mht hvem og hva som har vært tidligere. Ryktene går til og med om at det fantes flere guder og mange ulike språk!

I sin søken etter sannheten, vikles han inn i både undergrunnsvirksomhet og kretsene rundt sentrale aktører i brorskapet. Han drives av ønsket om å vite hvilken verden han lever i – han har ingen ønsker om å undergrave den. Dette er spennende, tankevekkende men også humoristisk.

Boken har mange paralleller til George Orwells 1984. Det refereres både til Store Bror, nytale og Oceania. Her er tankepoliti og sentralstimulerende tilsetninger i maten. Sansal har skrevet en bok som advarer mot religiøs fanatisme, eller kanskje like mye en sylskarp kritikk mot alle former for totalitære regimer, hvor enkeltmennesket fratas sin egenverdi og skal leve etter fastsatte dogmer.