I Bienes historie fra 2015 tok Lunde for seg det faktum at bie-bestanden i verden nå minker. I romans form gikk hun et skritt lenger og la en del av historien til fremtiden. Biene er da helt utryddet, med de verdensomspennende og katastrofale konsekvensene dette medfører.

I årets roman er også miljøvern og klimasaken i sentrum. Denne gangen handler det om noe helt livsnødvendig; vann. Boken begynner i nåtiden, der den aldrende journalisten og miljøaktivisten Sigrid seiler til hjembygda på Vestlandet for å protestere mot en fryktelig feil hun mener er i ferd med å bli begått. Da hun var ung kjempet hun forgjeves mot vannkraftutbyggingen. Denne gangen har kommunen vedtatt at is fra Blåfonna-breen skal eksporteres og bli luksus-isbiter på den andre siden av kloden, noe Sigrid ikke bare kan akseptere. I båten sin, «Blå», som har lasterommet fullt av en hemmelig last, setter hun så ut på en reise mot Frankrike. Hun reiser mot ungdoms-kjæresten som sviktet henne da det gjaldt som mest.

Den andre historien er lagt til Frankrike i fremtiden, nærmere bestemt i 2041. Den unge faren David og den lille datteren hans har så vidt unnsluppet tørkekatastrofen i landet og befinner seg i en av de mange flyktningeleirene for klima-flyktninger. I nord er grensen mot de såkalte vannlandene stengt. Situasjonen blir mer og mer desperat ettersom regnet uteblir på femte året og vann-krisen begynner å bli prekær. På desperat jakt etter noe annet enn den trøstesløse hverdagen i flyktningeleiren finner de en gammel båt i en forlatt hage. Denne andre historien i boken er nesten dystopisk i form, men er sørgelig aktuell allerede nå i flere deler av verden.

Maja Lundes mål med boken er ganske klar, den skal motivere leseren til å kjempe mot klimakrisen. Og hun lykkes med prosjektet fordi det er en engasjerende fortelling som ved hjelp av enkeltmenneskene og deres historier setter søkelyset på det større bildet.