Regissøren bak filmen The Wind that shake s the barley, Ken Loach er også regissøren bak denne filmen. Dette er en solid Loach film som gir et kjærlig og realistisk portrett av mennesker som kjemper mot statlig og religiøs undertrykkelse.

Filmen starter med bilder av New York på 1920-tallet og er ledsaget av den skarpe lyden av amerikansk jazz, mens sluttscenene viser et vakkert irsk landskap med en smal svingete vei mellom en gresskledd ås og en like grønn, men supplerende høyde – og dette er virkningsfullt. Alt blir snart klart for oss da filmens hovedperson Jimmy Gralton, spilt på en glimrende måte av Barry Ward, kommer tilbake til Irland og sin barndoms landsby Leitrim etter 10 år i eksil. Han har jobbet i New York og har blitt kjent med og tatt opp i seg kulturen. Dette er noe han gir til det samfunnet som møter ham i Irland og han blir inspirert til å gjenåpne en  møtesal som han bidro til å bygge før han reiste til USA. Hallen kalles Pearse-Connolly hallen og ble åpnet under den irske borgerkrigen som var en av årsakene til at Jimmy forlot Irland. Når han nå er tilbake blir han gjenforent med sin mor som bor i et lite landlig hus og det går rykter blant befolkningen i soknet om at han har kommet tilbake for han er populær og spesielt ungdommen henvender seg til ham for å be ham om å innføre mere underholdning og opplysning. Folk vil at han skal gjenåpne hallen. Men her melder problemene seg for i mot ham står en av Jimmys eldste fiender en hærkommandør pluss den lokale presten som synes det som skjer i hallen er synd.

Det som skjer i hallen er hyggelige sammenkomster hvor det diskuteres forskjellig, blant annet litterære verk og så har vi dansen som er et gjennomgående tema i filmen.

Et skikkelig drama som kan være verdt å få med seg…