I denne filmen er det Harry Dean Stanton som gjør sin siste opptreden i filmverdenen med sitt værbitte, følsomme og åpne fjes. Det er minimalt med handling i filmen og man kan mistenke at det gjøres for å vise Harry Dean Stantons ansikt foran kameraet. Dette er gode unnskyldninger, det er opplagt, men de mest sublime sekvensene i filmen er de hvor han foretar seg så lite som mulig.

Når filmen handler om noe, handler den om midt i Lucky’s faste, daglige rutiner slik som morgengymnastikk, spise på restaurant, kjøpe melk hos dagligvaren, løse kryssord, se game shows på tv, drikke  på bar at han oppdager at han er i ferd med å bli gammel.

«Action-scenen» i filmen er da Lucky faller om hjemme i sitt kjøkken. Han går til legen som ikke har annen forklaring enn nettopp alderdommen og han kaster seg ut i flere eksistensfilosofiske dialoger og proklameringer, funderinger over det å bli eldre. Han har en lengre barmonolog om livets totale mangel på mening og en av de andre stamgjestene spør ham så, hva skal vi gjøre når alt er tomhet.

Og Lucky svarer kontant, «vi skal smile» og han smiler sitt flotteste smil.

Dette er en nydelig, rolig dvelende film om livets underfundighet…