Romanen handler om å bevege seg ut av det som kunne ha blitt, og inn i realiteten av det som faktisk er. Jeg-fortelleren forlater Bergen og flytter til Oslo, og teksten følger overgangen hennes. Sentralt i teksten står jeg-ets relasjon til et dødt og et døende forbilde, henholdsvis Amalie Skram og fortellerens egen far, men også du-et som teksten stiles til: gutten som ikke greide å elske henne tilbake. I Oslo snegler tiden seg forbi, og fortiden preger nåtiden. Både fortellerens tapte kjærlighet og hennes tanker om Amalie Skrams liv. Fortellerens refleksjoner sirkler inn det såre, allmennmenneskelige spørsmålet: 'Hvem kan vel elske meg'?