Romfolket i Bulgaria har en århundre lang tradisjon for å lære opp bjørner til å danse. Bjørnetrenerne tok bjørnene inn i hjemmene sine. Ofte ble en bjørn betraktet som et familiemedlem.  Sommerstid dro de rundt og opptrådde med bjørnene. Etter kommunismens fall ble praksisen forbudt. Eierne ble tvunget til å gi fra seg dyrene. Bjørnene ble plassert i et reservat hvor de langsomt skulle venne seg til friheten. Der får de godt stell og tett oppfølging. Det hele er finansiert av en dyrevernsorganisasjon fra Vest-Europa. Bjørnene får kontroll av tannlege og dyrlege flere ganger i året, nøye utvalgt diett, hjelp til bygge hi til vinteren m.m. Tross alle tiltak og gode hensikter er det noe de ansatte nødig snakker om. Når bjørnene får ferten av mennesker, reiser de seg på to og begynner å danse.

Første del av boka beskriver bjørnenes frigjøring. Szablowskis møter med deres tidligere eiere og deres sorg og frustrasjon er fascinerende lesning. Vi får også treffe redningsmennene og høre deres versjon av prosjektet.

I bokas andre del følger vi Szablowski på hans reiser i tidligere kommunistland. Her kommer han tett inn på enkeltpersoner. Vi møter museumsvakter på Stalinmuseet i Stalins hjemby i Georgia, «hobbiter» på et nedlagt kollektivbruk i Polen, gutta som smugler biler inn i Ukraina og mange og mange flere. Bjørnenes skjebne gir på en mesterlig måte klangbunn til deres beretninger.

«Dansende bjørner» er en velskrevet bok med mye svart humor og mange surrealistiske situasjoner.