Forlaget skriver om denne boka:
"Mens alle ventet på skuespilleren som hadde lovet å komme til aftenselskapet deres i Gentzgasse ved halv tolv-tiden, etter oppførelsen av Vildanden, iakttok jeg ekteparet Auersberger inngående fra den ørelappstolen der jeg tidlig i femtiårene hadde sittet nesten hver eneste dag og tenkte at det hadde vært en graverende feil å si ja til fru Auersbergers invitasjon ..."
Med disse illevarslende ord innledes det man uten å nøle må betegne som det mest minneverdige kunstneriske aftensmåltid i samtidslitteraturen. Umiskjennelig hans og bare hans var Thomas Bernhards stemme, og heftigere enn i noe annet verk lyder den i Trær som faller. Utgivelsen (1984) førte til rettsforfølgelse og iherdige forsøk på å stanse boken, og et signal om den spesielle plass man må gi romanen i Bernhards forfatterskap gis allerede i undertitelen: "En opphisselse".
Trær som faller er et oppgjør. Med Østerrike, med en tidligere keiserstads kultursnobberi, med den art pretensiøs provinsialitet som er egen for forgangen storhet, med et elitært intellektuelt miljøs særegne former for opportunisme.
Hvor langt er det fra vår egen hovedstad - f.eks. Oslo 3 - til Wiens Gentzgasse? Langt, men ikke lenger enn at en og annen leser vil kjenne seg igjen.