«Hvem jeg er i dag, står klarest for meg når jeg ser med hvilken kraft bebreidelsene vil ut av meg. Til tider har jeg ikke hatt noe annet i meg enn bebreidelser, de ble drevet frem av sinne, slik at jeg, når jeg følte fysisk velbehag, klamret meg fast til fremmede folk på gaten, fordi bebreidelsene veltet seg fra side til side i meg, lik vann i en skål som man bærer raskt med seg.

De tider er forbi. Bebreidelsene ligger rundt omkring i meg lik fremmed verktøy, som jeg knapt har mot til å ta i og løfte opp lenger. Slik synes ødeleggelsen av min gamle oppdragelse mer og mer å virke i meg på nytt, begjæret etter å minnes, kanskje en alminnelig egenskap for en ungkar på min alder, åpner hjertet mitt igjen for disse menneskene som bebreidelsene mine skulle treffe, og det jeg opplevde i går og som tidligere forekom like hyppig som jeg spiser, skjer nå så sjelden at jeg noterer det.»

Franz Kafka