Det var underveis i slike morgener at du kjente hvordan det store rommet begynte å åpne seg inne i deg, mange år senere skulle en psykolog kalle det angst, kalle det dystymi, alle de kroppsbundne ubestemmelighetene skulle få navn og diagnoser, men det var her det startet. I disse endeløse korridorene, der Svein Ellingsen omsider, etter nitti meter, endelig runder hjørnet, og begynner på en ny korridor, som leder ham forbi 3Fs klasserom, forbi 3G, vi kan høre hvordan de distinkte smellene fra kontorskoene hans kommer nærmere, før han til slutt befinner seg i enden av også denne sjakten, og målrettet, med kroket rygg og årvåkent blikk, trer han inn i 3Hs klasseromm, der jeg sitter bakerst, ikke forsinket i dag, men med kulepennen klar til å lage de mest ufattelige drapsscener med Ellingsen selv i hovedrollen.

Med utgangspunkt i en traumatisk historietime på Drammen Gymnas i 1989 - læreren bruker psykisk terror for å holde klassen i sjakk - følger vi en av elevene, hans merkelige reise gjennom de neste tjue årene, hans forhold til kvinner, politikk og yrkesliv. Klasserommet som sted og tilstand utgjør selve kjernen i en romankomposisjon i samtiden og fortellerens egen historie veves sammen.