En elsket og respektert lærer, Abdel Latif, dør av naturlige årsaker på et sykehus i Damaskus. Hans vil gravlegges i familiens landsby nord for Aleppo. De tre voksne barna skjønner at dette blir risikabelt, men velger allikevel å reise. Under normale omstendigheter ville kjøreturen ta noen få timer, men nå tar det flere døgn. Og en kamp om å overleve.                                       

Faren var revolusjonær og ble stemplet som terrorist, noe som skaper store problemer ved de fleste kontrollpunktene underveis. For hver time de snegler seg av sted med minibussen, går liket mer og mer i oppløsning. Det samme gjør det i utgangspunktet dårlige forholdet mellom søsknene.

Bakgrunnen for historien er dyster, men romanen har både bisarre situasjoner og mye galgenhumor: «Bolbol tenkte at i krig var det små ting som dette som ga folk håp…. En bombe som lander hundre meter unna på bilen som nettopp kjørte forbi deg og tok plassen din i køen.» 

Blir faren gravlagt slik han ønsket? Blir søsknene gjenforent? Dette er en roman der alt kan skje og ingenting overrasker.