Å, nei! Skal fremtiden virkelig bli sånn?
Edgar Burås får oss til å tenke på Emil i Lønneberget når han bruker «Du og jeg, Alfred» som tittel på denne lille dystopien. Men det er ingen ting som minner om det trygge Lindgren- universet her.

Vi befinner oss i år 2134, hovedpersonen heter Elias og er 104 år gammel. Han ble født i det året det ble forbudt å ha to biler, og Israel ble medlem av NATO. På tross av sin høye alder klarer han seg ganske bra, for prisen på reservedeler som hjerte, lever og det man ellers kunne tenke seg å skifte ut, har gått drastisk ned. Og Alfred er et semi-defekt smarthus som fungerer som samtalepartner, hushjelp og vaktmester. Vi får et tidsbilde av livet i det triste tettstedet Marstein, der det på uværsdager regner gult, slimete, etsende regn, og der naturen er mer eller mindre død. Elias er sammen med andre mennesker kun en gang i uka. All annen kontakt er med huset Alfred, eller med kyborgere, den avanserte formen for roboter, som er satt sammen av metall, plast, kjøtt og blod. En dag får Elias en robot-flyktning i fanget, og hvordan løser han dette?

Dette er historien om en ødelagt verden der det likevel finnes håp om medmenneskelighet og hjertevarme.