Det barnløse danske paret Eva og Berthel er bosatt på Grønland noen år. Tabitas mor, Abelone, arbeider som hushjelp for dem. Det danske parets barnløshet er en stor smerte, særlig for Eva, og hun knytter seg gradvis til hushjelpens barn. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å ta imot mer og mer støtte fra det danske paret, og når oppdraget deres på Grønland er endt, tar de med seg barna til Danmark.

De oppdrar dem i egne øyne på beste vis. De gir dem kjærlighet og alt materielt de har savnet, men i deres nye danske hjem skal opphav og fortid utslettes. De nektes å snakke grønlandsk og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin.

Det er en hjerteskjærende fortelling. Livets urettferdighet er sterkt opprørende.
Boken er utrolig godt skrevet, særlig fascinerende er alt det som ikke sies direkte, men som ligger latent mellom linjene. Men får anelser, kan det virkelig være sånn…?

Kan vi håpe på en fortsettelse av fortellingen? Jeg ville gjerne få følge Tabita videre!