I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får flytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinsflokker. Myndighetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet bággojohtin, tvangsflytting.

De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges avgårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake. Samiske Elin Anna Labba, som selv kommer fra en familie som ble flyttet på 1920-tallet, forteller nå historien sett gjennom de tvangsflyttedes øyne. Teksten bygger på nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer. Labba har samlet beretninger, bilder, brev og joiker, og fremmaner et kor av røster fra de som ikke lenger kan fortelle. Boken skildrer harde liv, store reinsflokker som går tapt, barn som overlates til slektninger og som ikke får se familien på mange år.

Labba levendegjør sorgen over tapet av det norske havslandet og ikke minst den dype respekten overfor og kjærligheten til naturen.