Den prøyssiske generalen og militærteoretikeren Carl von Clausewitz hovedverk Om krigen foreligger her for første gang i sin helhet på norsk, og det må kunne kalles en kulturhistorisk begivenhet av dimensjoner1 Om krigen har samme status innenfor militærteorie som Aristoteles verk har innenfor filosofien. Det er en klassisk samfunnsvitenskapelig tekst på linje med Machiavellis Fyrsten og Karl Marx Kapitalen.

Om krigen er en relativt tidløs bok. Du får derfor ikke så mange svar på dagens utfordringer ved å lese den, men du får noe som er langt viktigere, nemlig vinklinger og spørsmål du ellers ikke ville ha tenkt på. Clausewitz øker refleksjonsdybden, han redusere den ikke. Om konkret praktisk nytte er hensikten med å lese Om krigen, vil du være lik tomhendt når du legger boka fra deg som da du plukket den opp. Men om du går til den med et åpent sinn og lar deg inspirere, vil du når du lukker den ha nådd et nytt refleksjonsnivå og ha fått et mer nyansert syn på, og en dypere forståelse av, hva som driver dagens væpnede konflikter og hvorfor de utspiller seg som de gjør.

Clausewitz innleder med å definere krig som en tvekamp, en duell. Han sammenlikner den med to brytere som ved hjelp av fysisk makt forsøker å tvinge motstanderen til å følge sin vilje, og hvor målsettingen i øyeblikket er å kaste motstanderen over ende. Fysisk makt er krigens middel. Å tvinge motstanderen til å underkaste seg vår vilje er dens mål.

Ettersom krigen ikke er en handling styrt av blind lidenskap, men er kontrollert av dens politiske hensikt, så er det hensiktens verdi som må avgjøre hvor mye vi er villige til å ofre og hvor lenge vi er villige til å holde ut, for å oppnå den. Idet offeret blir så stort at det ikke står i forhold til verdien av den politiske hensikten, må man oppgi hensikten og inngå fred.