Sommeren 1964 skriver Liv Køltzow om sin egen dagbok. "Det er den søteste og koseligste og gladeste bok jeg har hatt noensinne." Mange år senere, i det nye årtusenet, konstaterer hun for seg selv: "Parkinsondiagnosen bekreftet hos Kinge i forgårs."

Notatboken har vært en fast følgesvenn gjennom hele hennes voksne liv. Dagbøkene ble et sted hun kunne reflektere over livet, hvem hun var i verden, hvem hun hadde vært og hvem hun skulle bli. Disse refleksjonene er innvevd i tanker om hva litteratur er, og hva hun slev søker i skrivingen. Liv Køltzows dagbøker kaster lys over et av etterkrigstidens sentrale forfatterskap, og er i seg selv et stykke norsk litteraturhistorie.