I denne romanen har vi to tidsplan. En døende bestefar forteller sitt tenåringsbarnebarn en historie fra da han og broren var små og ble sendt ut i Nordmarka for å herdes.

Vi er på åttitallet i en tomannsbolig på Nordstrand. Denne tomannsboligen deles av to grener av samme familie og de snakker ikke sammen. Det kan hende bestefaren, eller "Den gamle" som han kalles når han ikke hører det, sin historie kan fortelle oss hvorfor. Denne fortellingen er altså kun et påskudd for å kunne fortelle "Den gamles" historie, men historien er fin i seg selv også med masse referanser til åttitallet både når det gjelder musikk, ting man gjorde og ting man hadde.

Men den gamles historie er helt tilbake til før første verdenskrig. Det ulmer i Europa, og bestefarens far er tysk eller dansk. Litt etter hvordan man leser landegrensene, og han har sine idealer. Ikke noe degging i varme ovnskroker, men masse naturfagundervisning. Ungene elsker både undervisningen og faren, og de blir sendt ut på tur alene. De er ikke mer enn 8-9 år. De er i Nordmarka i ukevis.

Det er nesten så man ikke tror det. Men jeg har hørt fra andre steder at dette ikke var helt uvanlig. Det er dette som er den store fortellingen i boken. Guttene og naturen. De blir helt vevet sammen, og det er så fint gjort.

Lars Elling har et fantastisk blikk og evnen til å formidle det han ser. Og etter hvert får vi vite hva som skal skille disse to brødrene også, som en gang var så tette.

Lars Elling er en anerkjent billedkunstner. Han har skrevet litt tidligere, blant annet noen billedbøker, men dette er hans romandebut.