«Å, hvor jeg længter efter prinsessen! Længter ned fra drømmenes højder. Længter efter at gå ned på jorden igen og gøre det, som jeg sa' - så mange mange gange!»

Fra Henrik Ibsens brev til Hildur Andersen, 7. januar 1893

Mot slutten av 1800-tallet var Henrik Ibsen en superstjerne innen kunst- og teaterverdenen i Europa. Han var berømt, rik og fetert, og kjent som en stor forkjemper for kvinners frihet og selvstendighet. På samme tid forelsket den aldrende dikteren seg i fire kvinner. Fire unge kvinner han kalte sine prinsesser.

Emilie Bardach, Helene Raff, Hildur Andersen og Rosa von Fitinghoff kom fra fire store byer i Europa: Wien, Munchen, Kristiania og Stockholm. De var alle i 20-årene og aktive kunstnere.

Kvinnene falt også for Ibsen, og brevvekslingen og dagbøkene deres dokumenterer sterke historier om tiltrekning og forelskelse, men også om dikterens behov for nye erfaringer med kvinner, i kunstens tjeneste. Kvinnenes liv kom til å endre seg dramatisk etter møtet med dikteren.

Ibsen-forsker Astrid Sæther ser med kritisk blikk på hva som kan ha foregått. Hun forteller kvinnenes livshistorier fra deres perspektiv, og har satt dem inn i tiden de levde i, en tid i endring. Tidligere Ibsen-biografer har tegnet bilder av kvinnene som alt fra rovdyr og fristerinner til opphøyde muser. Denne boken forteller en annen historie.