Åtteåringene Twyla og Roberta møtes på barnehjem. Twylas mor danser hele natten, Robertas mor er alltid syk, så jentene plasseres sammen på rom 466. «Stuck med en jente av motsatt rase», tenker den ene. De to blir uatskillelige, men mister kontakten. Som voksne møtes de kun noen få ganger, på en diner der den ene serverer den andre, senere som to unge mødre i en protestmarsj. Som lesere får vi vite at en av de to er svart, den andre hvit, men novellen identifiserer aldri hvem er hvem. Og hvert som leseren tror hun ser en løsning, ombestemmer seg en gang og ombestemmer seg igjen, lar Morrison oss gradvis ane hva hver enkelt av oss tar med seg av tolkninger, fordommer og blindflekker inn i teksten. Selv omtalte Morrisons Resitativ som et litterært eksperiment, der leseren er forsøksobjektet. Og som Zadie Smith hevder i sitt essay om novellen, er den like radikal, relevant og litterært mesterlig i dag, som da den ble skrevet for nesten 40 år siden.