'Gi meg en god blyant og jeg skal rokke verden', skriver Jan Kjærstad i denne essaysamlingen. Han røper særtrekk ved sin arbeidsmetode og følger romanprosessen fra idé til ferdig bok. Han forteller også om hvordan det å lese Virginia Woolfs The Waves fem ganger i løpet av førti år har satt tydelige spor i nær sagt alle hans romaner. Her kan man lese om skjulte perler i norsk prosa, og om forfattere som tør å bryte forventningene, om kvalitetskriterier som ikke brukes av kritikerne, og om hvor sørgelig raskt en forfatter blir glemt. Kjærstad skriver også om Norges stormannsgalskap på bokmessen i Frankfurt, om å bli panisk sosial under pandemien, og han gir et bud på den nye fortellingen om Norge. Dette er Jan Kjærstads femte essaysamling, med en tittel som antyder både en poetikk og et menneskesyn. Samtidig er disse essayene en søken etter ideer som kan fornye dagens roman.