Forlaget skriver om denne boka:
Reger er hans navn; han er en 82-årig musikolog - og musikkritiker for London Times - som annenhver dag i de siste 36 år har besøkt Wiens Kunsthistorisches Museum og dens samling av Gamle mestere. Her sitter han foran Tintorettos portrett av Den hvitskjeggede mann og gjør seg tanker om verkets storhet og nærfullkommenhet - men også om hvor mesteren er kommet til kort.
Denne dagen er et avvik, det er ikke Regers Tintorettodag, og han har tilkalt sin venn, filosofen Atzbacher (bokens beretter), til et møte i museet klokken halv tolv.
Atzbacher møter opp til avtalen klokken halv elleve, og i en time står han - skjult for den andre - og studerer Reger, som påsin side studerer Tintoretto-portrettet. Mer enn halve boken er viet Atzbachers erindringer om og refleksjoner omkring vennen; klokken halv tolv tilkjennegir han seg, og resten av beretningen - bortsett fra dens aller siste side - er viet Regers oppgjør med fortid og samtid, en dommedagsmonolog over kunst ogkunstnere og moderne (østerrikske) kultur- og sivilisasjonsfenomener som i sin nådeløshet vel savner sidestykke i hele Thomas Bernhards forfatterskap. Leseren aner at monologen også har en annen funksjon: Reger gir seg selv en frist før han kommer til å fortelle hvorfor han i dag har bedt Atzbacher komme. Avsløringen venter beretteren, og leseren, på siste side, som kryster en aller siste dråpe bitter ironi, håp og verdighet ut av en situasjon man skulle forsverge som annet ennvridd tørr.
Av de fire bøkene av Bernhard som nå foreligger på norsk er Gamle mestere den som bringer oss nærmest dikteren.
Han har ikke mange, men gode lesere i Norge, og for dem vil denne romanen bli stående som høstens kanskje viktigste litterære begivenhet.