Hun var en norsk pionérkvinne, både i kraft av sine reiser, reisebøker og reportasjefotografi. Hun tilhørte en generasjon i klemme mellom to ver­dens­­kriger. 29 år gammel, bare et tiår etter at første verdenskrig hadde snudd opp ned på den gamle verden, dro Elisabeth Meyer alene gjennom Midt­østen fra Tyrkia til Persia, og ble den første vestlige kvinne som reiste alene i sjahens rike. Underveis fikk hun lange intervjuer både med den nye tyrkiske statens grunnlegger, Kemal Atatürk, og med Feisal, konge i det nyopprettede irakiske konge­dømmet. Tre år etter, mens den indiske uavhengighetsbevegelsen skjøt fart, dro hun hele India rundt, og møtte bl.a. både Asias første nobelprisvinner i litteratur, Rabindranath Tagore, og Indias store sjel, Mahatma Gandhi. Like før utbruddet av andre verdenskrig utdannet hun seg til fotograf i Berlin og Budapest, og var på nært hold vitne til hvordan det igjen mørknet over Europa. Krigsårene tilbrakte hun i Oslo, og i en rekke brev til sin svenske venn beskriver hun hverdagslivet i den hærtatte byen. Hun utforsket Norge med sykkelen som framkomstmiddel, resultatet ble en rekke ikoniske bilder fra Nordkapp til Lindesnes. I 1950-årene ble det endelig tid for nye store reiser, og hun kan igjen fortelle sine historier, både med tekst og med bilder, nå fra Alaska, Canada og Mexico. Elisabeth Meyer var en kvinne som mot alle odds formet sitt eget, uvanlige liv i en tid med snevre grenser for kvinners utfoldelse.