Kalkbrenning har foregått i Asker og Bærum i 900 år. Denne aktiviteten angikk nesten alle i samfunnet, enten gården lå på kalkholdig grunn eller ikke. De som ikke hadde egen kalkovn, bidro med bryting av kalkstein i steinbruddene eller transporterte kalken til ovnen eller til utskipningsstedet, mens andre skaffet til veie ved til brenningen. Noen førte kalken ut av bygdene på egen skute.
Slebenkalken, som var handelsnavnet på kalken fra Asker og Bærum, ble skipet til kystområdene både øst og vest for Oslofjorden og ned langs kysten av Sørlandet. Store kvanta gikk også til Danmark, Sverige og Hansabyene. Flere av våre grensefestninger fra Båhus ved Gøtaelv til Kongsvinger ble bygd med kalk fra Asker og Bærum. Akershus festning i Christiania var i mange år på 1600-tallet en stor avtaker av Slebenkalk.
Aktiviteten rundt kalkbrenningen betydde mye for bøndene i bygdene våre og mang en vakker skilling - for ikke å si daler - må ha funnet veien til bygdefolkets kistebunner. I mange tilfeller var det kalkbrenningen som satte husmenn og leilendinger i stand til å kjøpe gård og grunn.
Oslos befolkning økte kraftig fra 45000 i 1850 til 250000 i 1900. På grunn av de mange bybrannene kom det brannforskrifter som påla utbyggerne å bygge i mur. I denne perioden utviklet bondekalkovnene seg fra mange og små ovner til industrialisert kalkbrenning. Donata Brambanis store industrikalkovner i Sandvika leverte det meste av kalken til Oslo i denne perioden.
Du vil finne mye interessant stoff fra denne 900 år lange perioden i Asker og Bærum. En historie som vil være ukjent for de fleste!