I begynnelsen av 2000-tallet bukter det seg lange køer utenfor noen museer i Paris og Berlin. Bak fasadene pågår en gigantutstilling om melankoli i kunsten. Sal etter sal med bilder av sørgmodige ansikter og nedslåtte blikk. Hodene hviler trette i hånden. Innadvendte kroppsholdninger. Hva er det som hender? Er ikke melankoli et motbilde til de egenskaper det moderne jeget forventes å ha, som styrke og helse, kontroll, entussiasme og nåtidsfølelse?

Melankolske rom undersøker melankoliens historiske former. Melankoli, depresjon og utbrenthet har alltid eksistert, men under ulike navn og uttrykk og med varierende kulturell status.

Samtidig har melankoli beholdt sitt grep om jeget. Denne boken er ikke bare en historie om menneskets relasjon til samfunnet, til kulturen og medisinen, men også en samtidskommentar.