Hjemme igjen på gården i Lake District kunne ikke Rebanks slutte å tenke på kvinnen ute i havgapet. Hun var røff, nesten utenomjordisk – men virket likevel merkelig kjent. Etter noen år skriver han til henne og spør om han kan komme tilbake. Ta med arbeidsklær og gode støvler, og kom raskt for helsen min er i ferd med å svikte, svarer hun. Rebanks reiser så nordover for å være med på hennes siste sankesesong. Dette er historien om den sesongen. Det er historien om et unikt og eldgammelt landskap, og om kvinnen som holder det i live. Den følger arbeidet hennes fra å bygge små trehytter som skal beskytte ærfuglene når våren kommer, til gleden over det endeløse sommerlyset, når fuglene legger igjen sitt dyrebare dun. Langsomt begynner Rebanks å forstå at denne kvinnen og hennes verden slett ikke er slik han tidligere hadde trodd. Etter hvert som ukene går, blir det som begynte som en flukt forvandlet til en ekstraordinær leksjon i selverkjennelse og t ilgivelse.