Mona Levin har greit å fange inn Wenche Foss både som fenomen og som menneske med all sin sosiale suffisanse, varme nestekjærlighet og selvsagt private sorger og gleder. Gode miljøtegninger, muntre anekdoter og solide kunnskaper om norsk teater er hele tiden rammen om skildringen av Wenche Foss' egen kunstnerkarriere. Men hun gir også en fin og ujålete beskrivelse av hvordan hovedpersonen selv er blitt et forbilde for, og elsket av, mange Norge rundt. På scenen. Og i livet.