I den nye rekken av Cappelens upopulære kommer KITSCH OG KUNST av Hermann Broch som bok nummer 14.

Begrepet kitsch har stadig oftere dukket opp i de senere års kulturdebatt når det blir snakk om vurdering av kunst. Finnes det her noe høyverdig - og noe mindreverdig - og hvorfor er det slik?

Forfatteren og filosofen Hermann Broch (1886-1951), jødisk østerriker, er blitt stående som en av de store litterære diagnostikere av det 20. århundres verdioppløsning og verdikrise. Når man leser Broch i dag må man ha for øye at han er en meget tidlig kitsch-pioner innenfor kitsch-teorien ved at han alt i 1933 setter kitschen inn i en omfattende verdifilosofisk og idehistorisk sammenheng.

Karakteristisk for Brochs verditeori er hans spesielle form for platonisme, nærmere bestemt hans kantiansk pregede platonisme. Her opererer Broch med kategorien "det absolutte" som bæresøyle. Kitschen, knyttet til det estetisk-endelige, blir ikke bare det forførende og villedende, men det onde selv. Broch uttrykker sin kitschteori som en kosmisk kamp mellom det gode og onde i tilværelsen. (Tsjekkeren Milan Kundera sier under sitt Norges-besøk i 1980: "Broch er min yndlingsforfatter".)

Broch har med sine essays og romaner bidratt til å utvikle en metode for å skjelne mellom kvalitativt godt og dårlig i kunsten - selv i vår tid. Brochs essays er i sin kjerne et både tungtveiende og inspirerende korrektiv til våre dagers ekstremt relativistiske postmodernisme.