Veiene til velferdsstaten er annet bind i Anne-Lise Sei ps store, banebrytende arbeid om norsk sosialpolitikks historie. Det er en undersøkelse av politikken på tre hovedområder: økonomisk trygghet, omsorg og helse, og samtidig en analyse av ideutviklingen i velferdsstaten.
Veiene til velferdsstaten behandler tiden fra 1920 til 1975. Krisen i 1920-årene, da den liberale sosialhjelpstaten forvitret, førte til nyorientering i den nasjonale styringsstrukturen etter 1935. Sosialdemokratiets blandingsmodell, velferdsstaten, ble forberedt og bygd ut - med folketrygden av 1966 som det siste store løft.
Anne-Lise Seip behandler en lang rekke saksområder og problemstillinger, som på mange måter griper inn i hverandre: Hvilke grupper skulle få hjelp, og ha rett til hjelp? På hvilken måte? Hvem skulle ha makt over midlene? Hvilke interessekonflikter har gjort seg gjeldende - mellom private og offentlige, mellom lokal og sentral administrasjon, mellom politikere og pressgrupper, mellom fagpersonell, byråkrater og forskere?
Boken viser hvilken stor og viktig kamp velferdsstatens pionerer stod oppe i, oggir perspektiver på det veivalg vi nå står overfor, etter at velferdsstaten har begynt å slå sprekker. - Hva slags samfunn vil vi ha? Hva har vi ikke råd til å miste?
Første bind i Anne-Lise Seips to-bindsverk, Sosialhjelpstaten blir til (1984), utgis samtidig i ny utgave.

Anne-Lise Seip (f.1933), dr. philos., professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo, har på Gyldendal også utgitt Vitenskap og virkelighet (om T. H. Aschehoug, 1975).