«Jeg lette etter Gud i tusenvis av liv. Jeg så ham... stundom langt borte... Jeg løp etter, men... innen jeg kom frem hadde han dratt videre. Jeg fortsatte og fortsatte. Endelig kom jeg til en dør med et skilt hvor det sto: «Her bor Gud»... Da ble jeg virkelig bekymret. Jeg gikk skjelvende opp trappen. Jeg skulle til å banke på, men så så jeg plutselig for Hvis jeg banker på døren, og Gud lukker opp, hva så? Da er det slutt på alt - alt er forbi! Det ville være selvmord!
...Jeg tok av med skoene så jeg ikke skulle bråke da jeg gikk ned trappen igjen.
...Da jeg var kommet ned, begynte jeg å løpe. Og har ikke sett meg tilbake. Siden har jeg løpt i tusen år».

Dette Tagoresitatet åpner denne boken, en bok om menneske som søker. I et Europa som i hundreår har dyrket fornuften og den kalde nøkterne kunnskap, har vi siste tiårene sett en kraftig økning av pilegrimsreiser. Gamle pilegrimsruter befolkes igjen, det myldrer som aldri før, langs vei og sti, til fots og med moderne kommunikasjonsmidler.
Denne boken følger rutene, og pilegrimene, til Bosnia, til Israel, til Santiago, til Lourdes, til Russland, til Irland, til Czestochowa i Polen, til Nidaros, og til Roma. I vårt land er vi i ferd med å åpne pilegrimsveien til Nidaros igjen.
Og det er alle slag mennesker som tar pilegrimstaven, og ved det reiser spørsmålet om vi og Europa er så moderne som vi tror.
Den som har ører, han høre.