Selve kjærlighetshistorien er spesiell. Etter å ha blitt kastet ut av barndomshjemmet og ha reflektert over forbindelsen mellom farens død, kjærligheten og avvisningen, møter jeg-personen tilfeldig en kvinne på en benk. Gjennom henne får han etterhvert et sted å bo og hun føder et barn. Etter å ha satt seg selv på gaten, reflekterer han mot slutten over denne tilfeldige begivenheten og denne tilfeldige kjærlighetshistorien, og konkluderer med at «kjærligheten, den rår man ikke med.»