Det er først i de senere årene at Diderots roman har begynt å få den oppmerksomhet den fortjener, med Milan Kundera i spissen. Kundera hevder at romanhistorien ville vært fattigere uten Fatalisten og plasserer den side om side med Don Quijote, Tom Jones, Tristram Shandy og Ulysses.

Romanens grunnholdning er humoren og illusjonen, men i motsetning til hos Cervantes er det her tjeneren som er hovedpersonen. Jacques går i gang med å fortelle om sine kjærlighetsopplevelser med den uforlignelige Denise, men må finne seg i å bli avbrutt av en rekke viderverdigheter, innfall og belæringer.

Den muntre dialogen mellom tjener og herre berører kjærligheten og livet, kunsten og naturen og den ubønnhørlige sammenhengen mellom årsak og virkning. Alt sammen fremført til opplysning og forlystelse for leseren, mens avslutningen på Jacques kjærlighetshistorie stadig må utsettes.

En tvers igjennom spirituell roman som ikke kritiserer fortellingen som kunstform, som dagens romankunst, men tidens intetsigende og klisjefylte litteratur.

"Vi må for fremtiden kanskje venne oss til å se 1700-tallet ikke først og fremst som Voltaires eller Rousseaus århundre, men som Diderots århundre." Arne Hellden.