Ut av byen, ikke for langt, ikke for kort, men akkurat den avstanden som er nødvendig for at vi verken er hjemme eller borte. Huset ligger ved sjøen. På den andre siden av fjordarmen kan vi se forstedene, eneboligene, hagene, trær og steder som dette, ja, som om den andre siden med sine vinduer og skygger er tenkt og bygget som et speil. I vinduene, båtene som trekkes ut og inn mot byen over ansiktene som venter; et hvileløst maskineri av hjem og fugler som bekrefter kolkkeslettene. Hva venter vi på? Hun ligger i sofaen og ser på fotografiet av moren. Det er tid for å glemme. Det er tid for å sette seg i fluktstolen i hagen, uten hukommels, uten tanker for annet enn den vakre utsikten mot det vi allerede kjenner.