"Det vi gjorde var å kjøre. Vi kjørte hele tida, vi brant opp tusenvis av kroner i bensin. Vi kunne ikke sitte stille. Vi dukka ned under trafikkmaskinen på vei inn i Gøteborg, og da vi kom ut av tunnelen kjørte vi rett i en vegg av vann. Regnet pøste ned som vi aldri hadde sett det før, det smalt mot biltaket og flomma over frontruta, og vi kunne ikke skimte en meter ut. Verden var blank og melkehvit og helt ugjennomtrengelig med røde prikker som vokste og vokste, og jeg ropte: - Brems, og broren min bremsa. Bilen foran var plutselig kloss på med digre baklykter. Det var en stor trailer, og den sto helt stille midt i 70-sonen og hadde gitt opp. Broren min tråkka inn pedalen, og svingte samtidig, bilen vår skrensa og endte på tvers av veien med døra på mi side helt innpå traileren, T.I.R. sto det med store bokstaver over nummerskiltet. Jeg begynte å le, jeg slo i dashbordet med flate hånda og sa: - To sekunder til og hele familien Jansen hadde vært utrydda. Det er ikke dårlig. To måneder, og alle borte."

"I kjølvannet" handler om tiden etter at en katastrofe har rammet Arvids familie. Flere år senere gjennomlever Arvid noen uker i en tilstand der "i kjølvannet" også står i forhold til levd liv; hans eget og andres; liv som er slutt og ting som er gjort som man ikke lenger kan gjøre noe med. Særlig er det minnet om faren sin Arvid konfronteres med, men spørsmålet om hva sorg er, gjelder likedan overfor kvinnen og barna han ikke lenger lever sammen med, samt den gjenlevende broren. Tonen er røff, den svarte humoren utpreget, og språkkunsten gjennomført som alltid hos Petterson. Fremfor å peke på tilstander, får han dem til å oppstå av teksten, inntil de også kan åpne for noe lysere.