I sin første erindringsbok, I grenseland (1999) lot Jahn Otto Johansen oss få gjenoppleve skjelsettende begivenheter i etterkrigshistorien, som Ungarn 1956, Berlin 1961 og Tsjekkoslovakia 1968. I denne boken går ferden til Midt-Østen, Tyskland, Polen og det tidligere Jugoslavia. Også her er forfatteren genuint opptatt av politisk historie, men i denne boken får de menneskelige relasjonene en bredere plass enn i den første. Det kommer ikke minst til uttrykk gjennom de nære og personlige portrettene Johansen tegner av personligheter som den vest-tyske forbundskansleren Willy Brandt, den sovjetiske diplomaten Vadim Makarov, den frodige serbiske partisanen Blagoje Marinkovic eller de to så ulike amerikanske ambassadører i Oslo, bohemen Louis Lerner og den konservative Nixon-beundreren med norske aner, Mark E. Austad. Forfatteren gir en medrivende skildring av en norsk korrespondentfamilies hverdagsliv i Moskva, med de problemer, men i høyeste grad også gleder, denne tilværelsen førte med seg. Også det moskovittiske dissidentermiljøet blir inngående beskrevet, og Johansen retter igjen søkelyset mot de norsk-sovjetiske gråsoneforhandlingene, der Arne Treholt og Jens Evensen drev sitt særegne intrigespill.