Hovedtemaet i dette bindet er utviklingen av norsk nasjonal identitet fra 1770 til 1905.

Hva skilte nordmennene fra andre folkeslag, hva var det særpreget norske? Slike spørsmål sto sentralt i det tidsrommet vi gjerne omtaler som «det lange 1800-tallet». Men også forutsetningene for a skape et reelt og tett fellesskap i Norge ble tatt opp, rammene for fellesskapet, felles institusjoner.

Den norske patriotismen før 1814 danner opptakten til fortellingen om den viktigste idestrømningen på 1800-tallet: nasjonalismen, et sammensatt begrep som er gjenstand for bred analyse i fremstillingen. Deretter følger en engasjert og fasettert skildring av ulike nasjonsbyggingsprosjekter i perioden, med utgangspunkt i ideene fra 1814. Det er blant annet intelligenskretsens moderniseringsforsøk, med Anton Martin Schweigaard og Frederik Stang som sentrale aktørene, og med Welhavens Norges Dæmring som poetisk uttrykk, det er Henrik Wergelands nasjonsoppfatning og Ludvig Kristensen Daas ideologiske alternativ til en moderniseringsstrategi, det er nasjonalromantikken, norskdomsrørsla og - ikke minst - Venstres nasjonaldemokratiske prosjekt. Språket og språkdebatten gis bred omtale som grunnleggende elementer i nasjonsbyggingen.

Også mindre betydningsfulle, men like fullt svært interessante prosjekter som skandinaviske og pangermanisme gis plass. Idéstrømninger der Bjørnstjerne Bjørnson gjorde seg sterkt bemerket, som ellers i århundrets debatt.

Bindet er illustrert og inneholder rammetekster som kaster skrålys over hovedfremstillingen.