Av Fredrikke Hegnar von Ubisch

Barndommen i Molde

Nini Roll Anker ble født inn i en embedsmannslekt i Molde i 1873. Hennes pikenavn var Nicoline Magdalena Roll, men ble bare kalt Nini. Om moren Sofie Roll, født Knudtzon, skriver Nini:
”Min mor hadde et steilt og ekte trøndersk sinn. Hun ble aldri ”populær”, men hun var omgitt av respekt for sin arbeidsevne og sitt sannhetsmot. For mig personlig betydde det kanskje mest at hun aldri småmaste, og at hun uten innblanding lot mig få leve mitt eget selvstendige barneliv. Men hun leste meget høit for oss om kveldene, eventyr og historie. Som min far var hun konservativ av trosbekjennelse, noen grader mer til og med. Det lå i hennes natur å søke yttergrensene i sympatier og meninger. Kvinnenes frigjøringskamp fulgte hun med heftig interesse, bøker om den franske revolusjon elsket hun; men hennes kjærlighet til og ærbødighet for min far var så stor, at hun med ekte kvinnelig strategi fikk stillet disse nokså oprørske sympatiene på en angripelig plass i sitt høirehjerte.”

Faren Ferdinand Nicolai Roll vokste opp i Trondheim. Han var en dyktig jusstudent og hadde et stort samfunnsmessig engasjement. Til Molde kom han som sorenskriver i 1870. Han var da enkemann med en sønn på ni år som ble Ninis elskede storebror. Nini ble også storesøster til tre søstre. Sammen med jevnaldrende venninner fra kondisjonerte hjem begynte Nini på Kaja Bjørsets pikeskole i Molde. Nini hadde tre hjertevenninner, og firkløveret laget skoleavis og hang sammen som erteris. Dette vennskapet skulle vise seg å vare hele livet ut. På skolen var det en lærer som virkelig tente henne, norsklæreren Karl Bjørset. ”Hos ham gikk fag og lærer, undervisning og forkynnelse slik i ett, at jeg selv nå hører røsten hans, når jeg leser diktene, han henført reciterte for oss. Og i arbeidet på å fornorske sproget vårt – den gang pionerarbeid – er hans begeistring og friske syn alltid nær meg. Han var en inspirert lærerbegavelse, - en ualminnelig våken og fintfornemmende ånd.”

Ungdomstid i Kristiania og Stockholm

15 år gammel flytter Nini med familien fra trygge Molde til Huitfeldtsgt. 7 i Kristiania fordi faren ble utnevnt som høyesterettsassessor. En ny verden åpner seg for ungpiken Nini – også når det gjaldt lesning. Hun oppdaget Dagbladet; den avisen hadde vært uhørt både i hennes og venninnenes hjem i Molde. ”De store er radikale. Jeg vet det med sikkerhet”, skrev Nini etterpå.

Allerede året etter i 1889 flytter familien til Stockholm fordi faren er utnevnt som justisminister i Emil Stangs første ministerium. Oppholdet i Stockholm ble avgjørende for Nini sitt fremtidige livsløp, og sikkert også for hennes ytre form og dannelse. Hun vanket i de høyere sosiale lag. Her traff hun den ti år eldre godseiersønnen Peter Martin Anker d.y. som hun giftet seg med 19 år gammel, den 25. februar 1892.

Herregårdsfrue i Halden

Ankerfamilien hadde handels- og eierinteresser i hele Haldenområdet; storgårder med vidstrakte skogeiendommer og store industriinteresser med tilsvarende innflytelse over det som foregikk i byen og distriktet. Halden var en av de viktigste industristedene i Norge. Slektene Wiel, Stang og Anker hadde det avgjørende ord i det meste, som konkurrenter og partnere, og med livlig selskapelighet seg imellom. Nini og Peter Anker bodde først på Knivsø herregård før de overtok Rød Herregård med sytten gjesteværelser, seks piker, kusk og gartner.

Nini og Peter gjennomførte et omfattende ombyggingsarbeid. Trappehallen på Rød, som fortsatt er bevart, er fantastisk flott med en stor våpensamling fra Peter og utstoppede jakttrofeer med fugler og firbente villdyr. Peter Anker var en ivrig jeger og friluftsmann og Nini elsket å være med på jaktturene. I alle brevene hun skriver til Peter omtaler hun ham som Donnen min. Hun skriver etter en tur i Hallingdal: ”Don skjøt 224 ryper, jeg 36, vi fisked idethele ca. 200 ørret, deraf jeg 100. Kaldt veir, men deilig at være langt fra mennesker.” Og så om kvelden:”Flammende solnedgang og saa fullmaane – jord og himmel er deilige.”

Om vertinnerollen på Rød

”I dag har jeg skrevet ut 45 indbydelser til herremiddag paa lørdag, saa nu blir her hurlumhei. Mad skal samles ind i øst og vest, og kort og spilleborde og tobak skal forefindes i uuttømmelige kvanta. Men grue for affairen gjør jeg ikke – herrer er ualmindelig lette at underholde.”

Den første helt store festen hun og Peter holdt på Rød, ut over alle slektssammenkomstene, var ”folkefesten” i februar 1904. For en gang skyld hadde hun grudd seg, men det gikk bra, så Nini skulle skrive meget fornøyd i dagboken etterpå:
”Opmarcherede henved 20 piger foruden kokkekone og andre koner. ½ 7 kom gjæsterne, 184. Don holdt en meget bra tale, og borgermesteren, som jeg hadde til bords, talte for Rød som det kulturhistoriske sted , Fredrikshald (nå:Halden) var stolt af. Siden dansedes til 2.”

Ninis helse

Nina var gjennom hele 20 års alderen plaget av magesmerter, underlivsplager og sterk hodepinne. Hun hadde derfor stadige opphold på kuranstalter. I 1894 gjennomgikk hun blant annet en grundig underlivsundersøkelse på et sykehus i Stockholm, og i 1896 var hun på Modum bad en hel måned. I 1898 gjennomgikk hun igjen en underlivoperasjon i København. Det er grunn til å tro at det var etter denne operasjonen hun fikk vite at hun ikke kunne få barn. Det ble den store sorgen i hennes liv. Hun skriver: ”Saanne syttenaarsunger som Annie skal ha barn, og stakkars skrøbelige Oline her nede venter sit syvende. Men den som synes at ha livskraft at gi til tolv sønner og tolv døtre , den faar ikke den mindste lille tingest!”

Sosialt engasjement for fabrikkarbeiderne i Halden

Til tross for dårlig helse og en aktiv rolle som vertinne og husfrue, engasjerte hun seg meget i mannen Peter Ankers fabrikker. På den måten at hun ville lære å kjenne og forstå menneskene som arbeidet for ham, sette seg inn i vilkårene de arbeidet og levde under. Nini hadde en egen evne til å komme på god talefot med folk av alle slag. Det var spesielt fabrikkjentene i Tistedalen hun tok under sine vinger. Fabrikkjentene kom som regel fra trange kår, og Nini så som en av sine viktigste oppgaver å bidra til å gjøre dem selvstendige og få troen på at de var noe verdt. Nini ble en mester i å arrangere, formidle argumentere, legge seg imellom og mase inntil nødvendige forbedringer i arbeidsforholdene ble gjort. Et av de viktigste prosjekter hun lyktes med, var å få gjort noe med de forfalne og helsefarlige brakkene i Tistedalen. Hun fikk også satt i gang skolekjøkken i Tistedalen og startet et folkekjøkken i Halden hvor trengende kunne få god og billig mat.

Kvinnesakskvinne

Kvindesagsforeningen for Fredrikshald og Omegn ble stiftet 27. oktober 1902 etter innbydelse av en rekke av distriktets mest fremtredende damer, blant dem Nini. Hun holdt innledningsforedraget og gikk motvillig med på å lede foreningen i tre år. Saken var vel at hun da som like lite senere i livet følte seg riktig vel blant de ledende kvinnesaksforkjemperne. For en del hadde det med hennes sterke idealisering av moderskapet å gjøre: hun mente at kvinnesakskvinnene i sine prisverdige anstrengelser for å heve kvinnens status i samfunnet grovt undervurderte det erotiske liv, kvinnen som kjønnsvesen og den som fører slekten videre. Dette var tanker som kom til å oppta henne hele livet. Hun ble invitert til å holde å foredrag om temaet i Studentersamfunnet: ”Hjemmet og en ny tids krav”. Det ideelle hjem er et sted for likeverdig samspill mellom mann og kvinne, til gjensidig styrke og berikelse for begge. Det måtte ikke bli et kvinneundertrykkende mannsdiktatur som forhindret et sunt forhold mellom kjønnene.

Republikaneren

Folkeavstemingen i 1905 for eller mot unionsoppløsning med Sverige, endte med et overveldende flertall for oppløsning, kun en stemme mot. I kjølvannet av unionsoppløsningen kom spørsmålet om kongedømme eller republikk i Norge. Peter Anker og slekten hans var solide rojalister, bare fetteren Johan Anker var republikaner. Nini var hjertens enig med ham. Folkeavstemningen gikk i favør av kongedømme. Nini var indignert over avgjørelsen, og hun skriver til søsteren: ”Vi hadde vunnet nasjonal uavhengighet, en stor seier for frihetens sak – og så våger vi ikke å ta skrittet fullt ut!”. Så champgnegilde blant Haldensosieteten til ære for det nye kongeparet, nektet Nina å ta del i!

Forfatteren Nini Roll Anker

På grunn av en benskade måtte Nini holde seg i ro i lengre tid. Da fikk hun bedre tid til å skrive. Etter hvert ble ønsket hennes om et liv hvor det var større rom for å skrive sterkere og sterkere. Det var nok en av grunnene til at hun forlot sin første ektemann Peter Anker. Det var helt uhørt å skille seg, og hun møtte mye kritikk fra sin egen familie så vel som Ankerfamilien. Peter var riktignok utrolig raus med Nini; han sørget for et koselig hus, «Lilleviken», i barndomsbyen Molde i tillegg til god økonomisk støtte. Sidsel, opprinnelig en fabrikkjente fra Tistedalen, som hadde vært hushjelp på Rød, fikk følge Nini til Molde og arbeidet for Nini i hele 37 år.

Den første romanen Nini får utgitt i 1898 er I blinde, under psevdonymet Jo Nein. Siden får hun utgitt mange romaner, framført sine skuespill og skriver er rekke artikler. Korrekturlesingen var alltid en prøvelse, da så hun for alvor svakhetene ved det hun hadde begått. Noen av de mange romanene og skuespillene hennes er: Benedicte Stendal (1909), Per Haugeberg (1910), Det svake kjøn (1915), Fru Castrups datter (1918), Kirken, skuespill i tre akter (1921), og Huset i Søgaten (1923). Liv, livet og jeg under psevdonym Kåre P. og en samlet utgave av hennes Romaner og fortællinger i 9 bind kom i begge i 1927. Så fulgte Den som henger i en tråd (1935).

Hun leverer manuset Min venn Sigrid Undset til Aschehoug forlag i 1940, utgitt etter krigen i 1946. Manuskriptet til hennes siste roman Kvinnen og den svarte fuglen ble hemmelig overbrakt Aschehoug forlag i 1942 og utgitt i 1945, tre år etter hennes død.

Hennes politiske og sosiale engasjement er utgangspunktet for hennes forfatterskap. Hun var pasifist og kritiserte blant annet kirkens menn for manglende krigsmotstand.

Engasjementet for å bedre forfatteres kår i samfunnet.

I tillegg var hun medlem i Den norske Forfatterforening og levende opptatt av kunstneres kår. Artikkelen hennes i Morgenbladet, Kunstnerkaar fra 1908 ble lagt merke til og tatt godt i mot. Artikkelen bidro til at hun ble en av forfatterforeningens fremste talskvinner. Hun representerte også forfatterforeningen på en internasjonal konferanse hvor hun blant annet møtte forfatter Thomas Mann. Han blir betatt og skriver om sin kollega i en sveitsisk avis: ”Ganz Geist, ganz Dame, die liebenswürdigste Einheit von Beiden.”

Livet i Asker med sin nye ektemann

Nini ble separert og skilt fra sin første mann Peter Anker i 1907, og hun flytter samme høst til Lilleviken i Molde. Fetteren til Peter, ingeniøren, seileren og båtbyggeren Johan Anker og Nini har vanket i de samme kretser i Halden og har i lengre tid hatt et godt øye til hverandre. Etter den opprivende skilsmissen skrev Johan Anker kjærlighetsbrev til henne, og de dro på fjellturer sammen. Men det viktigste besøket var nok da han kom uventet et par dager før jul i 1907, - hun og Johan alene i hennes hus – begge separert fra sine ektefeller. Nini skrev etterpå brev til sin søster som tyder på at Nini på forhånd hadde vært desperat, kanskje villig å gå tilbake til Peter igjen i stemningen av førjul og svikt overfor den tidligere, snille ektefellen:

”Gud vet hvordan det hele var endt, hvis ikke en lang blek fyr en kveld – fredag før jul – pludselig hadde staat i stuen her. Hva her foregikk i de følgende timer kan ikke meddeles – men omsider – omsider! har jeg opplevet en mand. Og nu er alle brikker slaat overende – baal blev tændt samme forfærdelige nat, og i det hele brændte hele fortiden – herregud – jeg bad for en bitte liten traad at holde i aber nein-.”

Nini og Johan August Anker ble viet i Molde i januar 1910, og paret flyttet til Vollen i Asker. Om kvelden kjørte de ut til Vollen ”under meget store stjerner”.

Det fremtidige hjemmet Lillehaugen lå gnistrende hvitt i måneskinnet på pynten ut mot fjorden – dette huset som Johan hadde fått bygget lå ikke langt fra verftet han drev sammen med Christian Jensen. ”Her er saa vakkert og saa vidt – det er jeg gla for. Stor himmel og langt utsyn. Lillehaugen – det blir en pen liten Noas ark, og det ligger deilig og høit” skrev Nini i dagboken. Men det var ikke ferdig til innflytting, så de leide et hus i nærheten til så lenge. Mye måtte planlegges og ordnes i det nye hjemmet. Det ble avtalt med maleren Bernhard Folkestad på Kølabonn, husmannsplassen innenfor Holtsmarks Tveiter, at han skulle dekorere peisestuen med en billedfrise. Den var som en hel billedbok, men er dessverre ikke å finne på Lillehaugen i dag.

Noe av det første Nini også gjorde var å hilse på folk i nabolaget. ”Det ser ut som her er gode kaar for smaafolk, meget bedre huser enn vestpå”. Noen problemer var det med nytt hus. ”Vi har kakelakker i kjøkkenet. Men jeg læser teosofi og husker en av dens `mysteriske` læresetninger, at en sand aand maa vite at skille det væsentlige fra det uvæsentlige. Og tænker ikke mer på kakelakkene.”

Blant Johan Ankers interesser var bildende kunst, og Johan var mesen og støttespiller for flere av datidens kunstnere og deres prosjekter; blant andre Edvard Munch og Gustav Vigeland med etableringen av Vigelandsparken. Han var også glad i musikk. Når han slappet av, spilte han på Steinway-flygelet i hjemmet deres. Nini elsket hagearbeidet som var hennes ansvarsområde. ”Jeg vet ikke noe deiligere næst Johan og blæk-og pen end jordarbeide”, skriver hun i dagboken. Med den store tomten med vekslende terreng ble det en hage som aldri blir ferdig, og som hvert år bød Nini på frydefulle utfordringer. Johan Anker fikk etter hvert et verdensnavn både som seiler og båtkonstruktør. Det ble en tid hvor det ble produsert og levert mange båter fra Båtbyggeriet Anker & Jensen. Nini ble aldri helt forsonet med at Johan var blitt ”leketøisfabrikant for monarker og pengefolk”, men hun var med på all festivitasen som fulgte i kjølvannet av mannens suksess.

Medlem av fattigstyret i Asker

Etter hvert oppdaget Nini at det ikke sto godt til med alle småfolk i Asker heller. Hun skriver i 1910:
”Det ligger en tæringssyk kone og dør langsomt i samme rum som mand og 8 barn her like ved.” Og noen uker senere, ”Var hos familien, hvor tæringsmoren er død, men tuberkulosen lever i alle barna. Hvordan kan uretten bli sonet? Tusen og tusen barn, som hvert aar bare gaar til grunde for fattigdoms skyld og vi andre orker godt at være gla allikevel.”
Senere: ”Her er saa mange hjelpeløst fattige rundtomkring. Og dette med `almisser` er motbydelig. Det nedverdiger liksom baade dem og mig.”.

Det tok snaue året før hun ble valgt inn i fattigstyret i Asker. Senere kom hun også med i vergerådet. Nini gikk sine ”fattigrunder”, og den helse – og sosialsaken hun fikk gjort mest med, var omsorgen for de tuberkulosesyke. Hun arbeidet for et eget tuberkulosehjem i Asker som ble vedtatt skulle stå ferdig høsten 1916. Senere utover i 1930-årene var det for de psykiatriske pasientene hun gjorde sin viktigste sosiale innsats, som medlem av kontrollkommisjonen for både Blakstad og Dikemark. Hun var sjokkert over forholdene pasientene der levde under og skeptisk til behandlingsmetodene.

Noe annet var gleden hun hadde ved å arrangere lillejulaften på Lillehaugen.
Da samlet hun alle barna i nabolaget til juletrefest med en personlig gave til hver. Det fortsatte hun med fram gjennom årene.

Våren 1914 ble Nini valgt inn i 17. maikomiteen i Asker – ”det ærefulde hverv. Ja, det passet jeg til! Hulda Garborg er til Askers lykke min suppleant.”
Noen husker at når 1. maitoget gikk forbi Slemmestadveien, satt den radikale fruen i veikanten og viftet begeistret med sitt lille flagg.

Livet på Lillehaugen

I et brev til en venninne i 1933 gir Nini en utførlig beskrivelse av en sommerdag på Lillehagen:
”Vanner blomstene mine, setter mig til skrivebordet, skal lage noget til Normannsforbundets julehefte. Skuler til mitt egentlige, som ligger i min lille manuskriptveske, sukker, og begynner på det andre. Telefon. En englender er kommet til verftet. Lunsj takk klokken ett. Konsultasjon med mirakelet Sidsel, som greier alt. Spekemat forefinnes. Kan han spise den? Never mind, han lyt. Buksen og hodetørklæ av, kjole på, krøll i håret, hilse pent og sorgløst da Johan arriverer med tre herrer. Endelig går de, klokken er blitt tre, Hanna (Sjøvolden) havekone venter på mig, hundrede ”bunter” må vi da minst ha til i morgen. Så sitter vi og striplukker nelliker. Telefon. Fra formannskapet: barnehjemmet kan ikke få huset de har latt oss leie de siste årene, det skal selges. Katastrofe! 20 unger, som ikke snakker om annet enn sjø og bading og blomster. Raser rundt bygden i telefon, mulighet på en stor gård en halv time herfra, men svimlende dyrt. Jeg slår til, setter lit til Vorherre og snilde folks pengepung, men må altså på tiggerstien. Plukker flere nelliker. Sidsels røst: de to små prinsessene er kommet, vil gjerne bade, om jeg vil vise pleiersken stranden. All right. Lille Ragnhild er redd: jeg blir våt!! Jeg overtaler henne til å bli det. Om kvelden middag for Vetlesens, Nygårds, kronprinsen – Basseralle til kl. 2 natt, hans kongelige høihet i stort humør. -----”

Johan og Nini gikk gjerne sine ”5 o`clock”-turer hånd i hånd noe som forundret folk i nabolaget. I det daglige gikk Nini i grovt skjørt og helst med en lang golfjakke. Hun var en storrøker av Craven A-sigaretter og forsøkte å slutte mange ganger uten å lykkes.

Skaugumsfolket

Johan påtok seg oppgaven å lære kronprins Olav å seile. Av den grunn ble Olav en hyppig gjest på Lillehaugen. Nini syntes at han var litt for bortskjemt i begynnelsen, men etter hvert ble det et gjensidig varmt vennskap mellom de to.
Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha flyttet til Skaugum og Asker i 1929. Da paret skulle ha sitt første offisielle selskap med gjester fra bygda, var Nini og Johan selvskrevne gjester.

De nygifte var glade og ivrige badere, og lånte ofte Lillehaugens badehus. Märtha ble henrykt da de fikk tilbud om å leie en bit av stranden, så de kunne få satt opp sitt eget badehus. Badehuset er nå solgt videre til flere huseiere i Sjøvoldbukta. Et prosjekt Nini la sitt hjerte i, var i å få skaffet Skaugum et godt bibliotek.

Brannen på Skaugum i 1930

Nini skriver om storbrannen på Skaugum mai 1930. Dette må være en av de mest utførlige beskrivelsene av denne dramatiske hendelsen i Asker som vi finner i hennes dagbøker:

”Jeg hadde spist frokost der oppe og gaat over haven og huset med de unge, hadde med planter til Märtha. Hun viste mig paanyt alle sine rum, hvor hun selv med de flittige hændene atter hadde pyntet op med nye ting – viste mig barneværelse, alt vuggen – og sa: Ja nu er jeg færdig, nu synes Olav og jeg, at huset er vort. Tilslut satt vi ute på verandaen og saa ut over bygden – ingen ser saa langt som os, sa Olav, vi er blit saa glad i at være her. De kjørte mig hjem og gikk om bord og seilte en tur. Det kom en tung regnbøie, og de seilte inn en time tidligere end de hadde tænkt. Ellers hadde de opplevd at se hjemmet brænde fra sjøen -. Johan og jeg ble varslet av Torleif, han rev op døren til stuen: Skaugum brænder! Ti minutter senere hadde vi en bil her og kjørte ditop. Enda var ingen fra Oslo kommet, men veiene var fulde av biler og folk. Tæt med mennesker paa jorder og i haven omkring det vældige baal. Alt da var det meste av indboet baared ut – Olavs sambygdninger hadde gjort et storartet arbeide. Selv stod han i sin hvite seilergenser, dryppende av vand, med det lyse haaret i uorden, stærk i øinene og rolig som en soldat - gav sine ordre unervøs og flink. Han fulgte mig til Märtha, som sat alene i forvalterens lille stue bortenfor uthusene. Taarene randt nedover kindene, men hun også var rolig. Olav kysset hende længe, og taarene randt av dem begge to. ”Det gjør ingenting, det gjør ingenting,” sa hun ”det er ingen ulykke sked med barnet og os.”
Jeg sat hos hende til kongen og dronningen kom, gikk i det fremmede spiskammeret og fandt en gammel brødskive til hende, og litt vand; samt et nødvendig møbel, som baade hun og jeg trængte! Vi pakket en del sølv, som litt efter litt blev samlet paa bordet i stuen, ned i to store kurver – før tingene atter maatte flyttes, hvis branden kom videre. Kongen og dronningen graat begge to, da de fikk se Märtha, dronningen var hysterisk. Märtha beroliget hende. En halv time senere kjørte M. og dronningen til byen. Kongen og vi saa en stund paa branden, garden var nu kommet og stod vakt ved alle haugene av saker som laa ute i haven, litt efter litt blev de kjørt bort til Sem landbruksskole. Askerfolk gjorde et storslaat arbeide. Det første, Märtha reddet, var fotografiet av Olav, det halte hun op av brystet og viste mig, da jeg kom. Det kunne jeg faat maken til, sa hun og lo og graat. Alt barnetøiet hadde hun og piken pakket ned i vuggen og i en kuffert, undtagen ti smaa lyserøde kjoler og kaaper som dronningen hadde hat med til hende fra England. ”Oh, don`t worry”, sa H.M. ”I shall write to Harrods, how many were they, I shall find the account, oh darling! Oh don`t break.” “Jag är lugn“ svarte Märtha. Kongen var meget rolig, han som Olav. Oslo brannvesen la slangen helt til Semsvandet, og dermed reddet de uthusbygningene. Alt i alt var det vel ingen ulykke. Nu faar de to unge et hus efter sit eget sind der oppe; og økonomisk heller vinder de end taper paa det. Johan snakket med Olav nu – Märtha har sovet i nat og er all right. Fint levert.”

De harde trettiårene

1930-årene var også en vanskelig tid for folket på Lillehaugen. De levde fra hånd til munn; solgte av og til noe av sin verdifulle kunst og karte med nød og neppe å beholde sitt kjøre hjem. Verftets gullalder var også over.

Johan Anker døde av leukemi 2. oktober 1940. Nini skriver: ”En stor kjærlighet er en gave; men når båndet brister går verden under.” To år etter i 1942 dør Nini Roll Anker. Romanen Kvinnen og den svarte fuglen ble utgitt etter hennes død i 1945. Den er et oppgjør mot all krig med blant annet en skarp kritikk av kirkens menn og manglende bruk av kristendommen kjærlighetsbudskap. Samtidig er romanen en kritisk gjennomgang av hennes egne holdninger, meninger og standpunkt i de store spørsmål som hadde opptatt henne gjennom livet.

En av Ninis siste oppfordring til alle kvinner skriver hun i brev til en venninne i februar 1942:

”Jeg slutter alltid med å gruble over oss kvinner, over alt det, vi aldri gjør og har gjort – over den passive holdningen vår, gjennom århundrer. For undres om det er andre enn oss som kan skape tidevande og gjøre slutt på krig? Vi skulde gå inn for den ene oppgaven alle – til vi hadde løst den.”

 

Fredrikke Hegnar von Ubisch er ekte askerbøring, født i 1956. Hun er museumsbestyrer ved Asker Museum siden 1984. Fredrikke har gjennom utallige artikler og foredrag gjort Askers historie kjent for sine sambygdinger. I 2012 ga hun ut boka Asker - denne fagre plett på jord.

Etterord

Nini Roll Anker skriver meget pent om sin lærer i Molde, Karl Bjørset. Han flyttet senere til Drammen og ble gift annen gang med Anna Bentzen (født i Halden) som etter mannens død startet Anna Bjørsets pensjonatskole for unge piger på Søndre Borgen her i Asker.
Og det var mer forbindelse mellom Halden og Asker. Petra Fougner på Drengsrud gård var født Wiel, familien som Nini Roll Anker skriver om. De må ha truffet hverandre der. De to hadde også mye kontakt her i Asker.

Vi finner Nini Roll Ankers vei både i Molde og Halden. På Grünerløkka ligger Nini Roll Ankers Plass. Nini Roll Anker og Johan Anker er gravlagt på Vestre Gravlund i Oslo.

Kilder: 
«Nini Roll Anker. En kvinne i tiden», Tordis og Jo Ørjasæter. 2000, Aschehoug.
«Helt ut ånd, helt ut dame», Svein Joh. Ottesen Aftenposten 8.8.2000
«Blant kunstnere i det gamle Asker», Karl Nilsen, Asker og Bærum historielag 1979